Jeg er Ella. Et helt ordinært norsk hunkjønn, sånn ca. midtveis i livet – der 16-åringer synes jeg er et fossil, mens 47-åringer mener at jeg er rene ungdommen (after all, the 40ties are the new 20ties). Jeg drikker for mye vin oftere enn jeg lar være. Jeg synes vennene mine er pinlig konvensjonelle når de legger ut bilder av vinglass i solnedgang og gullkorn fra ungene sine på Face, men jeg kommenterer med små hjerter og tommel opp likevel. Jeg skulle gjerne vært både rikere og sprekere, men jeg kommer mest sannsynlig ikke til å løfte en finger for å bli noen av delene. Faktisk er min mest realistiske plan for å oppnå dette å vinne i lotto. Andre, og mindre realistiske, planer er å bli popstjerne eller gifte meg med Rema-Reitan (hvis noen lurer på linken mellom lotto og sprek så tenker jeg at alle kan klare det med en god PT og et hus med svømmebasseng). Jeg er vegetarianer fordi jeg er motstander av industriell kjøttproduksjon, men sliter med syke cravings etter bacon og grillpølser. Jeg vil være med på alt og setter i gang med prosjekter over en lav sko, men har sjelden tid til å fullføre det jeg begynner på. Og noen ganger går jeg bare lei. Kort oppsummert: jeg sikter høyt og har strålende intensjoner, men til syvende og sist så er jeg menneske og lander like ofte på ræva som på beina.
Hvorfor blogger jeg anonymt? Mange skriver anonymt, og det finnes sikkert nesten like mange begrunnelser som det finnes blogger. Selv har jeg valgt å gjøre det på denne måten for å kunne poste akkurat det jeg vil uten å måtte bekymre meg for hvem som kan komme til å se det. Jeg er nemlig offentlig ansatt i en stilling der jeg har kontakt med veldig mange forskjellige mennesker, og skal helst fremstå som Sveits (nøytral, ryddig og ordentlig) utad. Det er jo ikke noe gøy. Og ikke sant heller. Jeg er ingen av de tingene. Så da går jeg heller «under cover».
Visit Seriella 