Salat med bismak

På denne tiden av året er det mange representanter for det fagre kjønn som er spesielt opptatt av kosthold (les:vekt), og vinterens latte og croissanter byttes ut med grønn salat og mineralvann. Vær obs på at også dette kan sette seg på uventede steder!

De siste dagene har jeg gått rundt med en vond smak i munnen. Og ja, jeg mener det bokstavelig. Det er ikke snakk om en vond smak av den metaforiske typen, som man får når man har gjort eller sagt noe som er litt på kanten, men derimot en helt reell, bitter smak av løvetann eller hårspray. Eller for den saks skyld av grapefruktekstrakt – en smaksreferanse jeg godt kunne vært foruten, men som min kjederøykende og -drikkende far en periode mente at burde kunne løse alle hans helseproblemer, og sannsynligvis også mine, og som han derfor insisterte på at jeg skulle innta hver morgen. Problemet var bare at uansett hvor mye appelsinjuice jeg blandet de tre små ekstraktdråpene ut i, så gikk jeg rundt med en vemmelig, bitter smak i munnen hele dagen. Omtrent som nå. Bare at nå har jeg ikke rørt grapefruktestrakt på minst fem år!

Derfor begynte jeg etter to dager å bli litt bekymret. Hadde jeg bare vært litt uheldig med hårsprayen en morgen, burde jo munnvannet, kaffelatten eller litt garam masala tatt knekken på smaken etter hvert. Men da ikke engang en solid dose VSOP gjorde susen, bestemte jeg meg for å ta affære. Med bange anelser henvendte jeg meg til det o’ store, allvitende orakel: Google. Jeg stålsatte meg for de dårlige nyhetene (jeg har jo sett nok på House til å vite at smaksforstyrrelser skyldes kreft i hjernen) og trykket på «søk». Etter å ha avfeid lommelegen og et kvinneforum, som begge antydet at jeg kunne ha en betennelse i tannkjøttet, oppdaget jeg imidlertid at det var et ord som gikk igjen i treffene: pinjekjerner. Visstnok kan enkelte typer pinjekjerner gi smaksforstyrrelser av denne typen. Det dukker gjerne opp to-tre dager etter at man har spist kjernene, og forsvinner av seg selv etter et par uker. I mellomtiden er det svært lite man kan gjøre med saken. Problemet er faktisk så utbredt at det er forsket litt på det, men man har ikke klart å finne noen forklaring.

Etter en rask rekapitulering av helgen, konkluderte jeg med at dette etter all sansynlighet er årsaken til mine plager, siden ikke mindre enn tre av mine måltider inneholdt nettopp pinjekjerner… I tillegg til å trykke i meg en diger salat full av de deilige, sprøristede frøene, har jeg også mesket meg med store mengder hjemmelaget pesto.  Heldigvis skal tilstanden være helt ufarlig (vet ikke helt hvordan de konkluderer med det så lenge de ikke vet hva det skyldes), så i stedet for å visualisere mitt eget dødsleie (en vanlig adspredelse blant semi-hypokondere) kan jeg nå fokusere på å døyve smaken av løvetann/grapefrukt/hårspray. Også på dette feltet visste Google råd. Selv om kvinneforumet ikke kunne hjelpe meg med diagnosen, vet de nemlig hvordan man selvmedisinerer sykdommer med vond smak: man hiver innpå med snacks! Så nå har jeg hamstret sjokoladekjeks, og håper at fenomenet har gitt seg innen jeg går tom…