På’n igjen. Faktisk.

Jeg hadde nesten glemt at jeg opprettet denne bloggen for noen år siden. Begynte friskt, men så dabbet det av – som så mange andre ting jeg setter i gang med (sjefen min mener jeg har gjennomføringsevne som en koalabjørn med narkolepsi, og der fikk hun rett igjen gitt!). Snublet tilfeldigvis over bloggen nå, og tenkte jeg bare skulle scrolle litt nedover før jeg slettet hele greia. Men så var det såpass gøy å lese gjennom de gamle innleggene at jeg tenker jeg har litt lyst til å ta vare på dem likevel. Og da kan jeg jo likegodt begynne å skrive litt igjen også. Hvem vet – kanskje jeg holder ut litt lenger denne gangen. Og kanskje er det noen flere enn meg som vil synes det er gøy å lese det. Hvis ikke: ingen skade skjedd!

Rett på trynet

Etter noen år i en jobb hvor jeg ikke trives så godt, er jeg nå i gang med å lete etter mitt nye kall i livet. I den forbindelse har jeg vært på en del jobbintervjuer – og ikke alle har gått like bra! 

Jeg vet jo at nøkkelen til suksess er å være godt forberedt, så jeg har selvfølgelig gjort litt research og funnet mange gode råd om hvordan du bør oppføre deg i et jobbintervju.  Vær deg selv, se ordentlig ut, ha et fast håndtrykk og blablabla. Etter litt prøving og feiling kan jeg derimot her presentere en liste over hvordan du IKKE bør oppføre deg, basert på mine egne og venners erfaringer. Dessverre mest mine egne…

1. Ikke nøl for lenge når de spør hva du synes om narkotika, særlig hvis jobben innebærer kontakt med ungdom
2. Ikke la kroppsspråket ditt bli for voldsomt når du blir ivrig, slik at du f.eks. veiver ned vannglasset ditt og bløtlegger alle papirene til intervjueren
3. Ikke fortell morsomme historier om at du er så surrete at du holdt på å gå glipp av en avsluttende eksamen fordi du trodde den var uka etter, og bare kom tilfeldigvis innom skolen riktig dag for å ordne noe annet
4. Ikke møt opp småbrisen i håp om å bli mer selvsikker
5. Ikke le hysterisk av dine egne vitser gjennom hele intervjuet
6. Ikke si at du har sjekket hjemmesiden til firmaet hvis du ikke har det – de følger gjerne opp med flere spørsmål om hva du synes om den
7. Ikke vær ærlig når de spør hva som er dine dårligste egenskaper – du får ikke jobben når de tror du er en morgengretten bedreviter som bruker uforholdsmessig lang tid på relativt enkle oppgaver
8. Ikke kom for sent – særlig ikke til gruppeintervjuer.
9. Har du feber, så ring dem og be om en ny avtale i stedet for å møte opp og fremstå som en apatisk, skjelvende amøbe.

Skulle ønske jeg kunne si at jeg nå er blitt så dreven at jeg garantert ikke får flere ting på fy-lista mi, men ærlig talt så tror jeg aldri jeg blir noen racer på jobbintervjuer. Nervene har nemlig en merkelig evne til å få hjernen min til å føle at den er i champagne-rus (mulig det skyldes oksygenmangel pga nedsatt pustefrekvens?), og jeg oppfører meg gjerne deretter. Fint på premierefester, ikke så bra når man prøver å kapre drømmejobben…

Men jeg kan jo alltids trøste meg med at det er andre som har langt tøffere intervju-opplevelser bak seg enn meg. Se på denne karen som møtte opp hos BBC for intervju til en regnskapsjobb, og ved et uhell endte opp som IT-ekspert på en live-sending i nyhetene hehe.

Salat med bismak

På denne tiden av året er det mange representanter for det fagre kjønn som er spesielt opptatt av kosthold (les:vekt), og vinterens latte og croissanter byttes ut med grønn salat og mineralvann. Vær obs på at også dette kan sette seg på uventede steder!

De siste dagene har jeg gått rundt med en vond smak i munnen. Og ja, jeg mener det bokstavelig. Det er ikke snakk om en vond smak av den metaforiske typen, som man får når man har gjort eller sagt noe som er litt på kanten, men derimot en helt reell, bitter smak av løvetann eller hårspray. Eller for den saks skyld av grapefruktekstrakt – en smaksreferanse jeg godt kunne vært foruten, men som min kjederøykende og -drikkende far en periode mente at burde kunne løse alle hans helseproblemer, og sannsynligvis også mine, og som han derfor insisterte på at jeg skulle innta hver morgen. Problemet var bare at uansett hvor mye appelsinjuice jeg blandet de tre små ekstraktdråpene ut i, så gikk jeg rundt med en vemmelig, bitter smak i munnen hele dagen. Omtrent som nå. Bare at nå har jeg ikke rørt grapefruktestrakt på minst fem år!

Derfor begynte jeg etter to dager å bli litt bekymret. Hadde jeg bare vært litt uheldig med hårsprayen en morgen, burde jo munnvannet, kaffelatten eller litt garam masala tatt knekken på smaken etter hvert. Men da ikke engang en solid dose VSOP gjorde susen, bestemte jeg meg for å ta affære. Med bange anelser henvendte jeg meg til det o’ store, allvitende orakel: Google. Jeg stålsatte meg for de dårlige nyhetene (jeg har jo sett nok på House til å vite at smaksforstyrrelser skyldes kreft i hjernen) og trykket på «søk». Etter å ha avfeid lommelegen og et kvinneforum, som begge antydet at jeg kunne ha en betennelse i tannkjøttet, oppdaget jeg imidlertid at det var et ord som gikk igjen i treffene: pinjekjerner. Visstnok kan enkelte typer pinjekjerner gi smaksforstyrrelser av denne typen. Det dukker gjerne opp to-tre dager etter at man har spist kjernene, og forsvinner av seg selv etter et par uker. I mellomtiden er det svært lite man kan gjøre med saken. Problemet er faktisk så utbredt at det er forsket litt på det, men man har ikke klart å finne noen forklaring.

Etter en rask rekapitulering av helgen, konkluderte jeg med at dette etter all sansynlighet er årsaken til mine plager, siden ikke mindre enn tre av mine måltider inneholdt nettopp pinjekjerner… I tillegg til å trykke i meg en diger salat full av de deilige, sprøristede frøene, har jeg også mesket meg med store mengder hjemmelaget pesto.  Heldigvis skal tilstanden være helt ufarlig (vet ikke helt hvordan de konkluderer med det så lenge de ikke vet hva det skyldes), så i stedet for å visualisere mitt eget dødsleie (en vanlig adspredelse blant semi-hypokondere) kan jeg nå fokusere på å døyve smaken av løvetann/grapefrukt/hårspray. Også på dette feltet visste Google råd. Selv om kvinneforumet ikke kunne hjelpe meg med diagnosen, vet de nemlig hvordan man selvmedisinerer sykdommer med vond smak: man hiver innpå med snacks! Så nå har jeg hamstret sjokoladekjeks, og håper at fenomenet har gitt seg innen jeg går tom…

Kjeder du deg?

Mange synes det har vært vinter litt lenge nå, og begynner å bli lei av snø og kulde. Er du ikke en av friskusene som spenner på seg skiene så fort de kommer hjem fra jobb? Ikke jeg heller, men jeg elsker alikevel denne årstiden på grunn av kosefaktoren! Om sommeren føler alle nordmenn seg forpliktet til å komme seg ut av huset så fort sola titter frem, men om vinteren er det lov å pakke seg inn i et teppe og bli værende innendørs flere uker i strekk! Her er min liste over fine vinteraktiviteter som får tiden til å fly:

• kok deg en kopp kakao og legg kabal (med ordentlige kort, ikke på pc)
• les gjennom alle tegnseriene dine
• inviter venner på spillkveld (Fantasi, Uno, Singstar og TP er slagere)
• finn fram alle bildene fra i sommer og lag fotoalbum eller scrap book
• legg et stort puslespill
• ha en selvpleiedag (fotbad, ansiktsmaske, hårkur, manikyr – you name it)
• ta med deg en bok eller et blad og sitt på yndlingskafeen en hel formiddag
• finn frem klær du er lei av og se om de kan redesignes/oppdateres
• lei alle filmene du ikke fikk sett på kino i sommer fordi det var for fint vær til å gå på kino
• lag fine smykker som du kan bruke til våren
• strikk en kul genser eller kjole
• sy den perfekte buksedressen som du aldri fant i butikken
• planlegg vår- og sommergarderoben: klipp bilder fra blader eller internett, og sett sammen kolasjer med stilene du vil satse på i år. Gå gjennom garderoben for å se hva du har og hva du må kjøpe
• bak en kake (det ser ut som det er lenge til bikinisesongen)
• ha temakvelder f.eks. indisk aften, vinsmaking, tapaskveld, sushiverksted eller syklubb
• inviter til Tupperware-party (ikke så dølt som det høres ut, for nå har de begynt å demonstrere varene ved å lage et helt måltid)

Det var noen av mine favorittsysler, men dere har kanskje flere forslag?

Takk til mitt indre ekorn

Uten henne ville jeg vært både kald og våt…

 

I 1999 gikk jeg til innkjøp av en svart, knelang boblejakke med hette. Den var kjempekul den vinteren, sammen med klumpete vintersko og leggvarmere. Siden år 2000 har det samme gjentatt seg hvert år; jeg går i boden for å finne frem vinterklærne, løfter boblejakka ut av esken, tenker at den har jeg ikke brukt på lenge og ikke er den særlig fin – jeg burde gi den til Fretex. Så konkluderer jeg med at den ligger vel fint i esken et år til, pakker den bort igjen og glemmer den.

Helt siden jeg var liten har jeg hamstret – klær, sko, godteri, leker… Jeg nektet å kaste noe, og alle kriker og kroker av rommet mitt var fulle av ting. Jeg hadde null oversikt over hva som fantes i kaoset, og mamma begynte å kalle meg Lille Ekorn… Det er ikke blitt så veldig mye bedre med årene, men nå har jeg i hvert fall litt mer enn et pikerom å lagre alt stæsjet på (til samboerens store fortvilelse). Jeg har mange skjulte skatter rundt omkring som jeg ikke har brukt på en evighet, men som jeg har tenkt at jeg sikkert kan få bruk for en dag. Jeg fikk rett når det gjaldt boblejakka!

De siste 8 vintrene har vel gradestokken knapt vært under null, og da ender man opp med en vintergarderobe som hovedsaklig består av sånne halvlange jakker i 30% ull som man kjøper på H&M hver høst i nye farger. Veldig fine, men ikke så anvendelige når sprengkulda plutselig setter inn og man våkner opp til -16 grader og 80 cm snø. Det virket som en bedre løsning å ta ut tre mnd sykemelding enn å kave seg bort til bussholdeplassen og rissikere alvorlig hypotermi. Helt til en liten bjelle ringte i bakhodet, og jeg spurtet ned i boden og fant frem esken merket med «ukurante vinterklær». 10 minutter senere vagget jeg fornøyd til bussholdeplassen, iført mitt sorte boblevidunder samt leggvarmere og klumpete vintersko (jeg hadde sannelig tatt vare på det også). Og når bussen ble  20 minutter forsinket pga snøkaoset var det bare å trekke hetta over lua, snøre godt sammen og stikke ut tunga for å fange noen snøfnugg mens jeg ventet. Takket være mitt indre ekorn har jeg kommet varm og tørr til jobb hver dag hele denne fantastiske vinteren!

Når en jakke som ikke er blitt brukt på ti år plutselig blir vinterens store hit, mener jeg at det en gang for alle beviser at jeg hadde rett, og alle jeg noensinne har bodd sammen med tok feil: Man skal aldri kaste noe som ikke er ødelagt (og hvis det er ødelagt kan det hende det er lurt å ta vare på det likevel, for plutselig en dag treffer man noen som klarer å fikse det).

Hei verden!

Dette er første hilsen fra Seriella. Som den perfeksjonisten jeg er, må jeg ha utformingen av siden på plass før jeg i det hele tatt klarer å begynne med å skrive innlegg. Bær over med meg en liten stund 🙂

Snakkes!